Boy returning the photographer’s gaze in Alliance Camp. Syria, April-May 1959.
Det palestinske flyktningspørsmålet
Det palestinske flyktningspørsmålet er en av verdens eldste, uløste flyktningkriser. I dag er 5,8 millioner palestinske flyktninger offisielt registrert, og mange av disse bor i flyktningleirer i Midtøsten. I tillegg bor ikke-registrerte og statsløse palestinere på hvert eneste kontinent og i nesten alle verdens land.
De internasjonale organisasjonene, først Folkeforbundet og senere De Forente Nasjoner (FN), bidro til å skape det palestinske flyktningspørsmålet ved sine rettslige og politiske betingelser for territorial ekspansjon og imperialistisk dominans. Etter første verdenskrig delte de europeiske seierherrene ruinene av det enorme og multietniske osmanske riket inn i nye stater basert på nye grenseoppganger. Dette ble startskuddet for britisk kolonistyre over Palestina. I 1917 signerte britene Balfour-erklæringen, som støttet et jødisk hjemland i Palestina på en tid hvor 90 prosent av lokalbefolkningen var arabiske palestinere; dette skjedde uten palestinernes tillatelse eller anerkjennelse.
Balfour-erklæringen ble innlemmet i det britiske mandatet over Palestina, og muliggjorde at den sionistiske bevegelsen vokste i området. Sionisme som ideologi og bevegelse vokste frem som respons til den økende antisemittismen og fascismen i Europa og Russland. Den anså også dannelsen av en jødisk stat i Palestina som en løsning på «det jødiske spørsmålet». Mange europeiske land hadde nemlig stengt grensene sine for jødiske flyktninger, og det på tross av kunnskap om økende nazistisk antisemittisme og forfølgelser i mellomkrigstiden. Situasjonen kulminerte i folkemordet på seks millioner jøder under andre verdenskrig. I det britisk styrte Palestina, økte imidlertid spenningene mellom det palestinske lokalbefolkningen og den sionistiske bevegelsen, på grunn av økt jødisk immigrasjon og overtakelse av palestinske landområder.
I 1947 annonserte britene sine planer om å trekke seg ut og overføre mandatet over Palestina til det nyetablerte FN. Som et forsøk på å løse «Palestinaspørsmålet», vedtok FNs generalforsamling gjennom resolusjon 181 i november samme år å dele Palestina i to – en jødisk og en arabisk stat. Denne resolusjonen førte imidlertid ikke til noen løsning, men signaliserte tvert imot starten på en krig. Krigens første fase raste mellom sionistiske tropper, britene og lokale palestinere, mens den andre fasen utgjorde en regional krig: nabolandene ble del av konflikten dagen etter at David Ben Gurion, en fremtredende jødisk leder, proklamerte etableringen av staten Israel den 14.mai i 1948.
Under krigen flyktet rundt 750 000 palestinere fra hjemmene sine og til områder utenfor det som nå hadde blitt staten Israel. I historieskrivingen er det konsensus om at Israel i all hovedsak var skyld i denne fordrivelsen gjennom vold, massakrer, propaganda og direkte deportasjoner. Nær to tredjedeler av den lokale palestinske befolkningen ble flyktninger på tvers av regionen, mange i Libanon, Syria og Jordan, samt innenfor nye geografiske inndelinger av Vestbredden og Gaza. Palestinere refererer til denne erfaringen som «Nakba», eller katastrofen.
Etter krigens slutt i 1949, eksisterte ikke lenger Palestina på kartet. Selv om FNs fordelingsplan fra 1947 hadde definert at 56 prosent av det palestinske mandatet skulle tilhøre den jødiske staten, da krigen var slutt, hadde den nye israelske staten oppnådd 78 prosent av Palestina-mandatet. Mindre enn ti prosent av de opprinnelige palestinske innbyggerne i disse landområdene ble igjen i hjemmene sine. Med dette ble Palestina en flyktningenasjon.